Hva skal vi egentlig med folk a?

En EY-debatt om arbeid, skatt og mening i en økonomi der maskinene tar oppgavene.

KI-utviklingen går raskere enn institusjonene rekker å svare. Modellene skriver, koder og analyserer på et nivå som lå utenfor rekkevidde for tre år siden, og de amerikanske teknologiselskapene bygger infrastruktur i en skala uten historisk sidestykke. SpaceX har søkt om satellitter for KI-databehandling i bane med mål om hundre gigawatt regnekraft innen fire år, og Tesla startet i sommer produksjon av humanoide roboter.

Dette er ikke bare framtid. Selvkjørende biler har allerede tatt en betydelig del av taximarkedet i amerikanske storbyer: Waymo kjører rundt en halv million betalte turer i uken med om lag 3 000 biler i elleve byer, og tar markedsandeler i hver by de går inn i. Roboter er for lengst i daglig drift i bilproduksjon og logistikk.

Samtidig er faggrunnlaget uavklart. Acemoglu anslår under én prosent produktivitetsvekst fra KI på ti år, OECD anslår fire til ni ganger mer, og Navs omverdensanalyse konkluderer med at nettoeffekten på sysselsettingen mest sannsynlig er positiv. Dario Amodei i Anthropic mener halvparten av inngangsjobbene i kontoryrker kan forsvinne på få år. I Norge er samlet ledighet lav, men 9,5 prosent av ferske masterkandidater står uten jobb et halvt år etter studiene, det høyeste på 25 år, og globalt har utlysninger av inngangsroller falt kraftig siden 2024. Om det er konjunktur eller teknologi, vet vi ikke.

Debatten tar spørsmålet på alvor: hvis maskinene tar oppgavene, hva skal vi da med folk, hva skal vi leve av, og hvem betaler?